5. november

Nå sitter jeg på båten fra Sauda til Stavanger. Det er så lite spennende som det er mulig å få det. Jeg kan lett komme på minst 43 ting som er mer spennende enn å sitte akkurat her …ikke det at jeg klager.
Faktisk så var det mer action på legekontoret i Sauda i dag, og det sier ganske mye. Folk går jo helt berserk for å få klørne sine i denne svineinfluensa-vaksinen! Personlig kunne jeg ikke brydd meg mindre… Det gjorde vondt, det gjør fortsatt vondt og jeg måtte vente i eeeeevigheter før jeg fikk komme inn. Hva er attraktivt med det folkens? Absolutt ingenting.
Dessuten har jeg helt sikkert hatt den dritten allerede uten å ha merket det, og er sikkert super-imun, noe som vil si at jeg gjorde det forgjeves. Men det roet hvertfall nervene til mamma, som springer rundt med antibak og tror at vi alle kommer til å dø.

Men over til noe helt annet: jeg googlet Sauda for å lete etter noen lekre bilder av den flotte byen, men det første som kom opp var faktisk mye bedre enn forventet!
Bare ta en titt selv:

Julie og meg (og en gjeng randoms i bakgrunnen) på audition en gang i våre glansdager. Jeg blir varm helt inn i hjerteroten! Julie, jeg savner deg!

Jeg er så trøtt, så trøtt. I dag når alarmen ringte for 84. gang, innså jeg at det var nøyaktig 7 min til bussen min gikk, så da ble det plutselig en voldsom fart på meg, til tross for at jeg var for trøtt til å åpne øynene helt opp.
Mot alle odds nådde jeg bussen, kom meg tidsnok til skolen og jeg sitter nå å halvsover til en film om vikingene i en så dårlig start på dagen som eldre historie.
Grunnen til at jeg er så utrolig trøtt i dag kan ha noe å gjøre med gårsdagens  tur til Oslo.  Skulle en snartur innom en lege der, så det ble mye stress med fly og tog for å komme frem og tilbake, i tillegg klarte vi å presse litt shopping inn i timeplanen, og det tar på det. Nå selges høstvarene ut til halv pris overalt i de ulike butikkene, og alle går amok med en gang de kan skimte et tilbudsskilt, så det gjaldt å presse seg frem med albuene og håpe på det beste.
Både jeg og mamma overlevde, og om fem uker returnerer jeg til Oslo, så jeg fikk ikke helt skrekken.
Noe jeg derimot er mer redd for er svineinfluensa-vaksinen! Jeg hater sprøyter og nåler (jada, jeg vet jeg har tatoveringer, men det er ikke det samme…), og jeg har beklagelig nok fått innkallelse til vaksinering, så der må jeg neste uke…
So tell me, er det noen av dere som har tatt vaksinen? Og viktigst av alt: gjør det vondt?

Å jul med din glede

 

 

Jeg fikk plutselig fryktelig lyst på julebrus og pepperkaker,
men kanskje det er litt tidlig?

…og der var helga over. Den er absolutt ikke lang nok til å fordøye en hel uke med skole og stress. Jeg er veldig lite klar for å stå opp før syv i morgen for å stresse avsted til skolen. For det første kommer det til å være så grusomt kaldt at jeg kommer til å kle på meg alt jeg har av klær i skapet mitt, for så å dø av varme når jeg endelig kommer frem. Så er det en uendelig rekke med langtrukne skoletimer før vi topper hele dritten med en spanskprøve jeg kommer til å stryke på med glans. Gleder meg til jeg har fått den deilige følelsene av fiasko i boks. Kommer til å bli en gledens dag når jeg får den besvarelsen tilbake… Så for å lade opp til morgendagens hendelser har jeg tilbrakt halve kvelden i senga til Rebecca, der vi hadde en liten jentekveld med sladder, en røyk, godteri, brus og god mat. Etter det antar jeg at jeg er klar til å takle stort sett alt …jeg fikk hvertfall inspirasjon til å rydde klesskapet mitt, og for å si det sånn, det er ikke hver dag det skjer!

 

Jeg er lykkelig

Jeg fikk bra karakter på biologiprøven min.
Det er sol ute.
Det er en time igjen til helg!!!
Livet er herlig!

Jeg er  ca like lykkelig nå som på det bilde, bare litt mindre solbrent…

Det siste nye fra Hillevåg er vel egentlig bare min lille flytur fra tredje til andre etasje. Har blåmerker på ca 90% av kroppen min, det kjennes hvertfall ut som det. Dessuten har jeg igjen prydet min høyre arm med en lekker gips, som Tonje nå har dekorert så fint med rosa tusj. Det gjør vondt som bare pokker, og legen min på SUS brukte 30 min bare på å le av meg, for han kjente meg igjen siden det tross alt ikke er min første tur innom der…
Det begynner rett og slett å bli flaut! 

Big girls don’t cry

Dagen i dag begynte ikke videre bra med tanke paa at jeg vaakna til Ana sin banning i gangen utenfor rommet mitt. Jeg rulla meg ut av senga og gikk for aa hore hva som var aarsaken til alt oppstyret, og fikk da vite at doen var tett og at den spydde ut dritt over hele badet. Vakkert…
Men ting tok seg litt opp etter det med en tur paa stranda med Alexandra, Pati og Filip. Det var skikkelig digg aa ligge der halve dagen aa bare fole 3.grads forbrenningen snike seg innpaa. Jeg ser verre ut naa enn i gaar, og helt aerlig trodde jeg ikke det var mulig. Men sol er herlig og solkrem er oppskrytt, saa saann er det med den saken. Huden min kommer nok til aa ligge som et spor herifra til Norge naar jeg setter kursen hjemover igjen, men slikt maa man da ofre.
Jeg har ogsaa klart aa presse en liten tatovering inn i min hektiske timeplan som stort sett bestaar av shopping og soling. Saa naa er stjernene mine vakrere enn aldri for. Jeg er meget stolt av meg selv som kom igjennom det hele uten en eneste taare, ingen hylig og med nesten normal puls. Du vet, big girls don’t cry.

Freedom

I morgen får jeg slippe ut. Halleluja!

Bang pang KNEKK, sa armen til Linda

GIdder ikke å skrive så mye. Er trøtt, sliten og drittlei av sykehus.
Tenkte bare jeg skulle holde dere up to date på hva som har skjedd sånn helsemessig de siste dagene.
Fikk perm på mandag så jeg var på grøtparty hos Christian og Victoria, og det var også planen at jeg skulle overnatte der, men midt på natta våkner jeg av at jeg føler meg elendig så jeg prøver å få kontakt med Christian.
Men før han rekker å komme opp i stua der jeg sov, besvimer jeg og smeller i gulvet. I overført betydning betyr det straka vegen til sykehuset! 
Men ja altså, poenget mitt med denne klage-talen var det at ikke nok med at jeg fikk et nytt duste-anfall og at jeg følte meg elendig, så brakk jeg den stakkars armen min på nytt i det jeg besvimte! Det er bare EN forbanna uke siden jeg tok av den andre gipsen. Nå synes til og med jeg at uflaksen min er litt vell drøy! 
Så kjære Julenissen. Jeg ønsker meg hell og lykke til jul og et skadefritt 2009!
AMEN.

Savn, sykehus og farlige familietradisjoner

Nå begynner det å bli lange tider siden sist jeg blogget, og jeg beklager det. Årsaken er den at jeg har klart å skaffe meg litt mer av et liv enn det jeg hadde tidligere, da jeg bare hang rundt omkring og gjorde ca ingenting konstruktivt. Nå har jeg fått meg to jobber og ny hybel på Lura, så her har det skjedd ting!
Fikk nettopp brev av min kjære Julie der hun skrev at julelunsjen i Portugal nærmet seg. Fikk litt klump i magen når jeg leste det, for det var da jeg skulle få møte Julie igjen, og jeg savner henne som bare pokker, men etter jeg hadde hatt litt tid til å tenke på det, så er det egentlig ganske fint at jeg befinner meg i Norge akkurat nå. Ingenting kan måle seg med norsk jul! Her snakker vi pinnekjøtt, (muligens) snø, familie, venner og masse presanger! Og selvfølgelig den uungåelige julelunsjen 2. juledag som har blitt en beinhard tradisjon i familien min, som vi alle klamrer oss fast i, selv om vi stort sett avskyr hele opplegget. Tradisjon meg her og tradisjon meg der, jeg sier ikke at det er noe galt med tradisjoner, bare at når de innebærer et stort antall medlemmer fra min familie så kan det bli mer action og drama enn man kan ønske seg på et helt år.
Bortsett fra en ivrig nedtelling til julaften (og selvølgelig min bursdag den 2 7.) så har livet ruslet og gått, med mye jobb, rydding og stelling i ny hybel og selvfølgelig en liten innleggelse på sykehuset i ny og ne.
I skrivende stund har jeg permisjon, men i morgen er det tilbake til avdeling 6d på SUS, noe som kommer til å bli mindre festlig. Ikke nok med at sykehus er kjipe fra før, men siden jeg visstnok skal overvåkest hele tiden jeg er der, så fant de på den smarte løsningen å la meg bo på gangen. Hurra! det var glupt. Jeg storkoser meg som en fugl i bur. Ingen går forbi uten å glo, og jeg får ikke en eneste natt med ro og fred grunnet bråk, lys og det lille irritasjonsmomentet at det av og til forviller det seg mindre mentalt friske pasienter ut på gangen på vei (tror de) hjem, til butikken eller på leting etter rommet sitt etter en tur på toalettet, og alle har mer enn nok tid til å stoppe og slå av en prat med en halvsovende stakkar. Hyggelige mennesker, uten tvil, men kl 4 på natten er jeg rett og slett ikke i humør til småprat.
Men nå har alt dette pratet om sykehus minnet meg på at jeg må gå å ringe min kjære lege, akkurat som jeg lovte når jeg fikk permisjon, sånn at hun kan være sikker på at jeg fortsatt lever og har det bra.
Snakkes!