…og der var helga over. Den er absolutt ikke lang nok til å fordøye en hel uke med skole og stress. Jeg er veldig lite klar for å stå opp før syv i morgen for å stresse avsted til skolen. For det første kommer det til å være så grusomt kaldt at jeg kommer til å kle på meg alt jeg har av klær i skapet mitt, for så å dø av varme når jeg endelig kommer frem. Så er det en uendelig rekke med langtrukne skoletimer før vi topper hele dritten med en spanskprøve jeg kommer til å stryke på med glans. Gleder meg til jeg har fått den deilige følelsene av fiasko i boks. Kommer til å bli en gledens dag når jeg får den besvarelsen tilbake… Så for å lade opp til morgendagens hendelser har jeg tilbrakt halve kvelden i senga til Rebecca, der vi hadde en liten jentekveld med sladder, en røyk, godteri, brus og god mat. Etter det antar jeg at jeg er klar til å takle stort sett alt …jeg fikk hvertfall inspirasjon til å rydde klesskapet mitt, og for å si det sånn, det er ikke hver dag det skjer!

 

17. juni

Gratulerer med dagen Ruben!
I dag fyller min kjære bestevenn, Ruben, 18 år. Den lille gutten jeg delte pult med på ungdomsskolen begynner å bli stor!
Så kl 17.00 braker det løs med selskapsfeiring i min og Rebecca sin lille hybel på Storhaug. Så fort Becca kommer hjem fra jobb skal vi ned til byen for å handle kakeingredienser, pakke og annet partystasj. Dette blir bra!
Annet som skjer om dagene er at sykemeldingen min er øyeblikk over og i morgen skal jeg tilbake på jobb. Gleder meg! Dagene kan bli litt lange når jeg bare går rundt å trasker uten å gjør noe konstruktivt. Har faktisk savna bygg-en-bjørn, så det kommer til å bli skikkelig koselig å komme meg tilbake dit til alle de megabra folka og alle de søte bamsene. Hehe!

15 juni

I dag er det kun 11 dager til Julie, Hanna og de andre norske jentene kommer hjem igjen. Gjett om jeg gleder meg! Min fantastiske bestevenn er snart tilbake her hos meg. Det bare MÅ bli digg!
Og det er kun 1mnd og 1 dag til jeg reiser ned igjen. Har begynt å forberede meg allerede. Portugisisken min trenger en smule oppfriskning. Jeg sier ikke at det ikke er kult å sitte der nede å ikke fatte en dritt, mens alle rundt deg får gangsperr i både armer og ben pga overentusiastisk tegnespråk, men jeg tenker at for å ikke stryke i språkfag når jeg begynner på skolen igjen til høsten, så kunne det være en tanke å lære seg mer enn at ”sim” betyr ja og ”não” betyr nei, selv om du kan komme langt med det også.
Ellers er det egentlig lite å fortelle fra livet på Storhaug. I dag skinner sola, men det er grisekaldt så jeg har ikke engang klart å tvinge kroppen til å bevege seg ut på trappa i to min for å ta en røyk. Planen for i dag er mangelfull, men skal vel alltids finne på noe. Har vært hjemme i Tengesdal noen dager nå, så er ganske deilig å være tilbake i byen, så plan eller ikke, jeg koser meg. Hjemme ble jeg sendt til fjells for å hjelpe pappa å bygge hytte. Takk og lov for at jeg ble flydd opp, jeg slet nok med å gå ned. Jeg har rett og slett ikke tær igjen! De er bare store blåmerker som forteller meg at fjelltur er synonymt med idioti. For å si det sånn så snør det i helvete før jeg drar opp dit igjen…

11. april

Ja, jeg vet at det er evigheter siden jeg skrev sist, men kan ikke akkurat skryte på meg verdens mest spennende liv, så det hadde uansett ikke vært mye å lese om.
Livet mitt består for det meste av jobb, jeg jobber da altså på build-a-bear på kvadrat. Morro det, uten tvil. Jeg får betalt for å være barnslig, ingenting feil med det.
Så har det også vært litt flytting på timeplanen den siste tiden. For et par uker siden flyttet jeg inn i en ny leilighet på Storhaug og i morgen flytter Rebecca inn. Det kommer nok til å bli meget bra!
Og når vi først snakker om Rebecca: I går skulle vi på kino så hun kom å henta meg hjemme i Tengesdal. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde for alt gikk så fort, jeg husker bare at vi hylte og så smalt bilen inn i en fjellvegg. Akkurat der og da var vi begge i sjokk, så vi satt bare å lo og lo og lo, men etter en stund begynte vi å kjenne at ikke alt var som det skulle. Kneet til Rebecca var ødelagt, ryggene og ribbeina våre fikk seg skikkelig bank og ca alle andre steder på kroppen kjennes ut som et digert blåmerke, og det å trekke pusten, herregud så vondt!  Begge to er grusomt egne, så ingen av oss ville til legen, selv om jeg angret litt i natt når kroppen min begynte å skrike etter sterke smertestillende når jeg prøvde å finne en stilling som minnet om behagelig. Men men, det ordner seg nok. Dessuten så er det ikke alle som kan skryte av at de har barske blåmerker på magen…

Men over til litt mer positive ting:
Det er under en mnd til bryllupet til Christian og Victoria,
og det samme gjelder turen til Portugal! Jeg GLEDER meg

Men nå er det tid for mat, så jeg må gå,
Snakkast!

Jeg fryser, jeg fryser, jeg fryser. Dessuten mista jeg bussen til Sandnes. Kom på et minutt før den gikk at jeg kanskje burde gå snart, og da hadde jeg ikke kledd meg og stelt meg ennå. Og så går jeg jo på krykker, og da går det ikke så fort. Hadde det vært sommer derimot, da kunne jeg ha gått hele veien til Sandnes uten å klage, nå klarer jeg ikke engang å opparbeide nok motivasjon til å ta fatt på veien til nærmeste busstopp.
Så nå ligger jeg bare i sofaen, spiser sjokolade og  later meg. Kommer sikkert til å få kjeft om ikke så lenge for at jeg ikke er på intro, men det kan jeg alltids takle. Ellers er det bare å sette mobilen på lydløs.
Det er sikkert like greit å bare være hjemme i dag uansett, for jeg fant et bilde jeg fikk av Julie i fjor, så jeg ble fryktelig sentimental igjen. Like greit at all sutringen min kun går utover meg, istedet for alle de uvitende stakkarene på Intro.

3 mnd og 2 dager til jeg reiser til Portugal igjen

Jeg er trøtt. Skikkelig trøtt. Men har ikke lyst til å legge meg helt ennå. Har uansett ingen planer i mårra, så jeg kan ligge å dra meg hele dagen viss jeg føler for det.
Akkurat i dette øyeblikket skulle jeg egentlig vært i Oslo med Rebecca, men pga mitt mongo kne kunne jeg ikke reise. Fristet ikke å humpe rundt på festival på krykker. Har prøvt det før, det gikk ikke særlig bra.
Så istedet for Oslo ble det middag hos Jon. Og faktisk, det var over all forventning. Jon kan faktisk lage mat! God mat! Jeg er imponert!
Ellers har jeg lite nytt å fortelle fra livet på Lura. Det rusler og går. Alt er bra bortsett fra krykker og snø. Dårlig hver for seg, ennå verre sammen. Rett og slett en fryktelig farlig kombinasjon. Hvertfall for sånne som meg som har en så stor mangel på balanse og stødighet at verden aldri har sett maken.
Men ja, livet er uansett herlig, for nå nærmer vi oss min retur til Portugal. Halleluja, det blir så bra! Ikke lenge igjen nå. 3 mnd så er jeg der igjen. Er du misunnelig? Det bør du være! Det blir kanon!

 

 

 

 

 

 

 

 

“God it’s so painful when something that’s so close
is still so far out of reach”

Jeg savner dere sånn. Kan ikke dere alle bare komme å flytte inn hos meg?

Hanna

I gaar var jeg paa besok hos Hanna. Fy det var deilig aa snakke norsk igjen! Vi skravla i ett kjor fra jeg kom til jeg drog, det var digg! Vi fikk ogsaa latterkick naar vi fant veien til Lidl, for det minna oss saann om Norge. Var baade goy og trist paa samme tid… Saa vi kjopte et par kilo godteri for aa trostespise og saa gikk vi hjem for aa gofle i oss. Naar kl. var 18:00 drog vi avsted ilag med Hannas pai og storebror for aa se en haandballkamp. Laget til Maia vant og alle var fornoyde da vi satte oss i bilen for aa kjore tilbake. Jeg maa si humoret mitt sank et hakk naar jeg saa at det var puta til middag igjen, men vi lurte oss unna og spiste brod med brunost istedet, saa det gikk fint.
Til dessert var det en slags kake laget av kald pasta med kanel paa, men mette som vi var etter alt godteriet vi hadde stappet i oss, saa takka vi nei til den ogsaa.
Etter middag kjorte hele familien til Hanna meg tilbake til Mathosinos, der jeg etter litt krangling med Ana over oversettelses-programmet paa google, gikk aa la meg.

Jeg maa bare faa understreke hvor delig denne dagen var! Du aner ikke hvor sliten du faktisk blir av aa gaa rundt og ikke forstaa noe, dag ut og dag inn, saa det aa faa vaere med Hanna og faktisk fore en samtale paa norsk igjen, det var ubeskrivelig.
Jeg er saa glad jeg har Hanna i naerheten.
Hadde nok ikke klart meg uten!

Shopping, senterungdom og et stykke sjokoladekake

På fredag fant jeg ut at Lars Eivind allerede hadde flyttet sin vei, uten å si hade til meg. Det var dumt, men skal vi vinkle det positivt så er det hvertfall en mindre jeg trenger å si hade til, og det er meget bra, for jeg hater avskjeder.

Så selv om planen min hadde vært å henge med Lars den dagen, noe som da altså ikke gikk, fikk jeg en topp dag for jeg tok bena fatt og vandret på besøk til Kristine, som jeg ikke hadde sett på evigheter! (Nei, jeg gikk ikke fra Tengesdal. Jeg gikk fra Sauda til Saudasjøen. Langt nok det…)
Vi fikk tatt igjen et år med skravling på en kveld. Siden jeg har bodd i Sandnes dette året og Kristine alltid er opptatt med tusen millioner ting, så har vi ikke hatt muligheten til å henge så mye som ønskelig, men no worries, for vi tok igjen alt det tapte iløpet av bare få timer, kun avbrutt av litt is-spising innimellom.
Og vi fortsatte denne reunions-daten vår på lørdag, da jeg drog meg ut av senga forferdelig tidlig, for å følge Kristine til Stavanger (hun skulle flytte til Bergen, så jeg var hennes støttekontakt som fulgte henne deler av veien). Til tross for at det er Kristine som er den kommende psykologen i forholdet vårt (hvertfall hun som skal studere det nå) så fungerte jeg som det hele dagen, og prøvde å roe ned flyttenervene hennes. Uten stort hell egentlig…
Og er det noen som lurer på hvorfor innom Stavanger først, så har det seg sånn at Kristine skulle på møte med senterungdommen i madlaveien 11(?) før hun forsvant til Hordaland og ble Bergenser på fulltid. Så når vi hadde unnagjort litt hektisk shopping satte vi avsted for å leke politisk interesserte i en time eller to (jeg lekte hvertfall.. Kristine derimot, hun er inni de greiene der). Følte meg absolutt som en nybakt politiker når jeg fikk i oppdrag å lime igjen konvolutter(…) men de hadde sjokoladekake og kaffi der da, så jeg kan egentlig ikke klage. 
Etter at møte var avsluttet vandret vi igjen ned til sentrum, der jeg ikke så veldig lenge etterpå forlot Kristine på bussen til Bergen, med løfte om å snart komme på besøk. Så på søndag om en uke drar jeg avsted for å si hade til både Kristine, Tore, Fredrik og kanskje en haug andre kjekke bergensere, om jeg får fatt i de.

“She hates the sounds that goodbyes make”

I går var det nøyaktig 1 mnd. til jeg drar fra Norge, og det er fortsatt like uvirkelig og skremmende…
Men nå har jeg da hvertfall begynt å si hade til venner og kjente jeg ikke vil se igjen før jeg reiser.
For et par uker siden var jeg i Grimstad der jeg og Johannes besøkte Marielle (hun får jeg se rett før avreise også, men det kommer til å bli utrolig rart å ikke se henne på et helt år, så jeg må henge med hun så mye som mulig) og sist helg var jeg på Ålgård hos Siril. Noe som var utrolig koslig! Der fikk jeg sagt hade til Siril (planen var å møte henne en gang til, men hun flytter snart langt vekk for å gå på skole, så hvordan det blir med det vet jeg ikke) og en rekke andre intro-folk, selv om jeg har planer om å stikke innom der en gang til. Er liksom ikke klar for å reise fra de riktig enda. Jeg må hvertfall få sagt hade til Fartein, som det ser ut til at jeg ikke får sett på 2(!!) år.
Off, jeg gleder meg skikkelig, no lie, men jeg kommer nok til å hylskrike på flyplassen, for det er tøffere enn jeg trodde å si “hade, sees om et år” til alle folkene i livet mitt, som betyr så mye for meg. Men nok om det, sutringa skal jeg spare til september.
Over til noe gøy (som forhåpentligvis blir gjennomført denne gangen). I fjor planla Julie og jeg en hyttetur til Tengesdalsstølen, noe vi aldri fikk gjennomført. Årsak? Latskap. Vi orket ikke å bære all bagasjen opp alle de bakkene i time etter time (egentlig tar det bare to timer, men med oss to ville det nok tatt litt lenger tid), så i stedet spaserte vi ned til hytta (kan vi kalle den det når den er så liten?), la oss heller si skuret, vi har stående ved sjøen, ca to km hjemmefra. Det var morro det også, ingen tvil om det, men i år går vi for den på fjellet. Så alle dere hjemme får bare be om at vi har vett nok til å pakke litt mindre i år og at kondisjonen vår har forbedret seg noe, så vi ikke dør av pusteproblemer i første bakke.
Det med pakkingen vil hvertfall bli en slags øvelse til Portugal-året vårt, for som jeg er ganske sikker på at jeg har nevnt tidligere, så har vi bare lov til å ta med 20 kg hver. Jeg har så smått begynt på den vanskelige jobben, og jeg er allerede oppe i 10 kg. Lover det dårlig? Åja, veldig dårlig…