Ana og meg

23. juli

I dag er det endelig sol og varmt igjen! HERLIG!
Saa i dag naar vi klarte aa komme oss opp av sengene sprintet vi med en gang ned til havna der det i dag var stelt istand et stort marked. Du kunne kjope alt mellom himmel og jord, og det var et under at jeg ikke fortsatt gaar aa leter etter utgangen innimellom alle bodene. Jeg var litt usikker en stund, om jeg bare skulle sette meg ned aa vente til de pakket ned teltene, slik at jeg kunne se bedre hvilken retning jeg skulle gaa for aa komme meg hjem, men etter litt om og men saa klarte jeg det paa et vis. Naa sitter jeg bare aa venter paa lunsj, etter det skal vi ut til stranda en tur.

Aa forresten! I dag er det faktisk en uke siden jeg reiste fra Norge!
Men tror du jeg er noe brunere av den grunn? Nei! Ingenting! Nada! Nix… Jeg blir nesten litt paa graaten her jeg sitter. Jeg kan ikke komme hjem til Norge etter tre uker i Portugal/Spania og vaere like hvit, om ikke hvitere, enn naar jeg reiste! Nei, soren heller, da faar vi anskaffe oss brunkrem.

(Ida og Kakka? Jeg har kjopt pakker til dere. Men Ida, ikke drep meg naar du faar den. Du sa du ble glad for hva som helst…)

Ferrol

Det regner, Anas mor har ropt “HORE” til samtlige som har plystra, tuta og kikka paa meg mer enn en gang, paa spansk da selfolgelig, jeg har besokt spanias styggeste by (det er jeg sikker paa, fyyy fasan, den var ikke mye pen!) og naa er det familiefest i leiligheten. Har ikke tid til aa skrive mer for jeg maa tilbake til festlighetene, men jeg lover aa komme sterkere tilbake!

Nyheter fra Spania

De to siste dagene har huset vaert fylt av slekt, venner og naboer som alle har provd aa fikse internetten, og naa har de endelig lykkes. De ville saa gjerne at jeg skulle ha mulighet til aa skrive blogger fordi de syns det er saa kult aa tenke paa at de i Norge kan lese hva vi driver med her nede. Haha! Jeg har intet ringere enn fire stk som staar over meg naa og ler av hvor dumt norsk ser ut. (Du skulle forresten sett ansiktene deres naar jeg snakket i tlf i gaar! Det skal mye til for aa faa disse menneskene til aa holde kjeft, men det ble helt stille i hele huset i det jeg ringte til Rebecca for aa gratulere henne med dagen…)

Tidlig i gaar pakket Ana, Bia og jeg en masse stasj i bilen for vi satte kursen mot Ortigueira i Spania. Det tok oss bare en til to timer aa komme over grensen, men etter det gikk ikke ting like mye paa skinner. Vi visste ikke veien til dit vi skulle og med meg som kartleser kan det gaa galt, og det gjorde det, men ikke mer en to, tre, kanskje fire ganger. Vi kom fram i tolv-tiden, ganske slitne og utrolig varme, for det var stekende sol og ingen air condition i bilen. Mor til Ana var overlykkelig for aa se oss saa vi brukte sikkert en time paa kyssing og klemming for vi endelig kom oss inn i leiligheten hennes.
Resten av dagen brukte vi stort sett til aa hilse paa gamle kjente av Ana og ellers litt rusling fram og tilbake i handlegata.
I dag var vi en tur paa stranda og det var planlagt en stor grillfest naa i kveld, men den maatte utsettes fordi det begynte aa regne. Yre er vel heller ordet som passer best, men her er folk livredde for slikt, saa vi maatte holde oss innendors. Og viss vi var saa dristige aa vaage oss ut doren maatte vi ha paraplyer og jakker, skikkelige sko og en hel bag full av mat og drikke og annet som gjorde oss i stand til aa overleve i tilfelle vi ikke skulle komme oss hjem igjen pga de stoooore mengdene vann som saavidt dryppet fra himmelen… Jeg bare lo og spradet rundt i shorts og t-skjorte, for herlighet, det var jo 25 grader, men alle her tror naa at jeg er gal.
Etter en time eller to begynte sola aa skinne igjen, men siden det begynte aa bli sent fant vi ut at vi fikk ta oss en tur til i handlegata, stikke innom stam-kafeen og saa spise middag hjemme, for det kunne jo vaere farlig aa oppholde seg paa stranda under saa risikable forhold. Det kunne jo begynne aa regne igjen! Haha! Men koselig fikk vi det uansett for det strommet paa med naboer som gjerne ville hilse paa, kysse og ta paa haaret til den stakkars nordmannen som hadde forvillet seg saa langt hjemmefra. Naa har heldigvis det vaerste oppstyret lagt seg, og det er igjen relativt rolig i huset her, saa rolig som det blir med en gjeng portugisere og spanjoler som ikke har hort om uttrykk som innestemme.
Ellers er det lite nytt aa berette om livet her nede. I morgen skal vi en tur til Ferrol, en litt storre by, saa kanskje jeg har mer aa fortelle etter det.