4. august

Shit! Ana og Moura ble saa glad i kjottkakene jeg lagde sist uke, saa i kveld vil de ha meg til aa lage mer norsk mat. Jeg skrudde paa meg smilet og overbeviste meg selv om at bakte poteter er meget, meget norsk!
Maa springe paa butikken for aa handle inn ymse til aa putte oppi, saa er jeg klar!
Hm, hva har jeg ellers aa fortelle, utenom det?
Bruker mine siste dager her i Portugal paa aa daffe paa stranda. Ikke saerlig spennende egentlig, selv om det var litt drama i dag naar det flippa helt for Eduardo. Haha!
Han gikk rundt aa furta for seg selv hele morgenen og bortforklarte det med at det var pga varmen (herlighet, jeg som er en stakkars solbrent nordmann klarte  jo aa holde ut, saa det var ikke en gyldig unnskyldning i mine oyne, men uansett…). Pati klarte selvfolgelig ikke aa holde seg, hun bare maatte plage han litt, og det virket egentlig ikke som om han brydde seg stort, för han plutselig hoppet opp saa sanden sprutet rundt örene paa oss, og marsjerte tilbake til parkeringsplassen. Vi var alle enige om at vi skulle gi han en liten stundt til aa roe seg, saa ville vi pakke sammen og dra tilbake til byen, men naar vi fant han med bilen 10 min senere var han fortsatt ganske varm i toppen og absolutt ikke villig til aa sette seg i samme bil som Pati, saa han satte avsted til fots. Turen tar ca 20 min med bil, saa jeg antar at i denne varmen, med en stor bag paa armen og elendige sandaler, saa gaar han fortsatt rundt der ute.  Lurer paa om humoret har bedret seg… Haha!
Faar haape han er blid igjen til imorgen hvertfall, for da har vi avtalt aa dra ut dit igjen. Egentlig tviler jeg paa det, for han la ut i sikkert to timer i gaar om at naar han forst ble sint da kunne det vare i uke etter uke. Halleluja, dette lover bra!

30. Juli

Fytti katta, jeg er sliten! Tidlig i dag satte jeg ut paa jakt etter et apotek der jeg kunne kjope krem til tatoveringen min, og etter 10-15 min kom jeg frem, men der hadde de ikke den kremen jeg skulle ha, saa de sendte meg videre til et annet apotek og slik fortsatte det i det uendelige. Tilslutt endte jeg opp paa det samme som jeg var innom forste gangen. Da ga jeg rett og slett opp, kjopte den forste tuben jeg fant som kunne minne om det jeg egentlig skulle ha og satte kursen hjemover igjen. 
Hvor mange apotek som finnes der aner jeg ikke, men det er ikke faa …saa jeg endte selvfolgelig opp litt mer solbrent og med to deilige gnagsaar. Aa, livet er herlig av og til. Paa toppen av det hele var jeg saa ukonsentrert paa vei hjem igjen at jeg gikk meg vill. Det skulle jo bare mangle…
Etter langt om lenge kom jeg endelig tilbake til utgangspunktet og klarte da aa navigere meg selv videre i riktig retning. Etter noe som foltes som en evighet, veldig sliten og veldig gjennomstekt, kom jeg endelig tilbake til kafeen.
Resten av dagen ble brukt til ingenting fornuftig, bare daffing paa stranda for aa komme meg igjen etter morgenens fysiske utskeielser.
…og litt trosting av Ana som mista lappen for en stund pga litt smatrobbel med politiet. For aa si det saann, saa er ikke stemningen paa topp her i dag.   
Men vi faar haape paa at folk er blidere igjen i morgen. Jeg skal tross alt lage norsk middag, det maa jo faa frem smilet hos Ana og Moura. Viss det ikke bare fremkaller brekninger. Hm… Time will tell.
Her har du gata der jeg gikk frem og tilbake i ca tre timer…

Big girls don’t cry

Dagen i dag begynte ikke videre bra med tanke paa at jeg vaakna til Ana sin banning i gangen utenfor rommet mitt. Jeg rulla meg ut av senga og gikk for aa hore hva som var aarsaken til alt oppstyret, og fikk da vite at doen var tett og at den spydde ut dritt over hele badet. Vakkert…
Men ting tok seg litt opp etter det med en tur paa stranda med Alexandra, Pati og Filip. Det var skikkelig digg aa ligge der halve dagen aa bare fole 3.grads forbrenningen snike seg innpaa. Jeg ser verre ut naa enn i gaar, og helt aerlig trodde jeg ikke det var mulig. Men sol er herlig og solkrem er oppskrytt, saa saann er det med den saken. Huden min kommer nok til aa ligge som et spor herifra til Norge naar jeg setter kursen hjemover igjen, men slikt maa man da ofre.
Jeg har ogsaa klart aa presse en liten tatovering inn i min hektiske timeplan som stort sett bestaar av shopping og soling. Saa naa er stjernene mine vakrere enn aldri for. Jeg er meget stolt av meg selv som kom igjennom det hele uten en eneste taare, ingen hylig og med nesten normal puls. Du vet, big girls don’t cry.

Nystekt

Endelig har jeg klart aa oppnaa det jeg har snakket om hele tiden: jeg har faatt farge …men ikke helt den jeg haapet paa.
1/2  meg er naa knallrod. Meget lekkert, om jeg skal si det selv.
Det har seg slik at jeg satt ganske lenge aa venta paa Ana utenfor kafeen i dag, og da altsaa med halve kroppen i skyggen, noe som har resultert i et hvit laar og en hvit legg, et rodt laar og en rod legg, en hvit arm, en rod arm, og… Ja du skjonner tegninga. Men farge er farge, la oss ikke klage. I morgen kan jeg jo sette den andre halvdelen av kroppen i sola, saa blir det nok bra skal du se!

Tilbake i Porto

Endelig tilbake i Porto. Her skinner sola som bare det og jeg har det absolutt helt fantastisk!
Vi kjorte fra Spania tidlig i gaar. Turen gikk forsaavidt greit, bortsett fra at Bia spydde som en gris..! Jeg holdt meg for nese og orer og onsket meg langt vekk. Men vi kom oss da hjem uten at flere av oss begynte aa kaste opp, selv om det ikke var langt ifra. Naar vi endelig kom oss inn dorene her i Padrão pakka jeg ut fort som lynet, hoppa i dusjen og satte saa kursen mot Maia for aa besoke Paulo.
Var rart aa vaere der uten Hanna, saa jeg maatte ta meg en liten tur innom rommet til Pedro som var hennes i begynnelsen. Hehe!
Paulo og jeg hang rundt omkring i Maia aa gjorde ingenting fornuftig egentlig, bare skravlet, drakk cola og solte oss, helt til foreldrene hans kom hjem og de drog oss med ut paa restaurant for aa spise middag. Etter det tok Paulo og jeg en tur paa kafé, der vi hang litt med vennene hans. Etter en time eller to var det tid for aa si hade for jeg skulle tilbake til Padrão for aa sove aa han skulle til Algarve paa ferie med kompisene sine. Hvor er rettferdigheten i det? Jeg spurte Paulo om han ville bytte med meg, men av en eller annen grunn virket det ikke som om han synes det var saerlig fristende…

Dagen i dag har ikke vaert like begivenhetsrik. Den begynte med en liten shoppingrunde i Padrão, for jeg og Bia tok oss en tur til Matosinhos mens Ana var hos frisoren og Moura paa jobb. Naa venter vi bare paa sistnevnte, saa skal vi sette kursen mot stranda.
Er det noen som misunner meg?  (:

Siste nytt fra Spania

Dagens observasjon er den at raadhuset her i Ortiguira er lilla med gule vinduskarmer. Smakfult…

Hva har jeg ellers aa fortelle? Bursdagsfeiring for Ana begynte i gaar paa en pizzarestaurant litt utenfor byen. Var fantastisk fint der, og jeg koste meg stort der jeg satt under druetraerne aa spiste spekeskinkepizza, men det gjorde tydeligvis ikke Ana og Bia som hadde vaert like sure og gretne hele dagen, og som gjorde det til en mindre hyggelig opplevelse enn det kunne ha vaert. Men vi klarte stort sett aa ignorere Bias skriking og Anas klaging, saa da gikk det greit. Moncho tror jeg var den som var mest lei av de, det som avslorte han var at han gikk aa satte seg paa et bord for seg selv i andre enden av restauranten, og der ble han til vi skulle gaa. Haha!
Men ja, det var vel alt som var nytt fra Spania,
og i morgen pakker vi ned og reiser vi tilbake til Matosinhos.
Gleder meg til det!

24. juli

Det fine vaeret i gaar holdt ikke hele kvelden, saa vi drog heller ut paa landsbygda for aa besoke Pepe og Carmen, istedet for aa risikere aa regne vekk paa stranda.
Pepe hadde mistet brillene sine, saa han saa ikke en dritt, og siden Lina alltid skryter av hvor bra jeg kan lese spansk, saa ble jeg satt til aa lese avisa for han. Greit nok det, hadde det ikke bare vaert for at han kommenterte og diskuterte hvert eneste avsnitt i hele avis, og det at mannen er naermere 90 og ikke saerlig talefor lenger gjorde at fatta jeg svaert lite av hva han sa, men jeg hadde jo vondt av han, han kunne ikke sitte der aa snakke med seg selv hele kvelden, saa jeg gjorde mitt beste for aa putte inn “si”, “no” og “claro” der jeg folte det passet seg slik. Jeg har en sterk mistanke om at jeg bomma paa samtlige av mine plasseringer av disse utbruddene, og at det var derfor Pepe satt aa smilte og lo for seg sev hele tiden, men jeg velger aa overse den tanken. Jeg foretrekker heller aa tro at det var fordi han fikk diskutere Spanias nyheter med en muligens litt faamaelt, men meget sjarmerende norsk dame…
Dagen i dag har ikke vaert like underholdene. Fra jeg stod opp fram til naa har vi bare fartet rundt i Ortigueira paa jakt etter en million ingredienser til dagens middag og lunsj.
Taalmodigheten min ble virkelig satt paa prove i dag, for Ana ble ALDRI fornoyd “Tomatene er ikke rode nok. Kjottet er ikke saftig nok. Fisken er ikke fersk nok. Potetene er for smaa. Salaten er for lys. bla bla blaa blaaa” Etter en stund maatte jeg bare gaa ut aa sette meg, ellers var jeg redd jeg kom til aa begynne aa grine. Saa lei var jeg. Men heldigvis, etter ikke mindre enn en til to timer med meg paa en benk i parken og Bia hengende ut et vindu i andre etasje i matvareforrestningen, ble Ana endelig enig med seg selv, og vi kunne sette kursen hjemover igjen.
“Det enkle er ofte det beste” …det finnes tydeligvis ikke en slik filosofi i Spania.

Ana og meg

Nyheter fra Spania

De to siste dagene har huset vaert fylt av slekt, venner og naboer som alle har provd aa fikse internetten, og naa har de endelig lykkes. De ville saa gjerne at jeg skulle ha mulighet til aa skrive blogger fordi de syns det er saa kult aa tenke paa at de i Norge kan lese hva vi driver med her nede. Haha! Jeg har intet ringere enn fire stk som staar over meg naa og ler av hvor dumt norsk ser ut. (Du skulle forresten sett ansiktene deres naar jeg snakket i tlf i gaar! Det skal mye til for aa faa disse menneskene til aa holde kjeft, men det ble helt stille i hele huset i det jeg ringte til Rebecca for aa gratulere henne med dagen…)

Tidlig i gaar pakket Ana, Bia og jeg en masse stasj i bilen for vi satte kursen mot Ortigueira i Spania. Det tok oss bare en til to timer aa komme over grensen, men etter det gikk ikke ting like mye paa skinner. Vi visste ikke veien til dit vi skulle og med meg som kartleser kan det gaa galt, og det gjorde det, men ikke mer en to, tre, kanskje fire ganger. Vi kom fram i tolv-tiden, ganske slitne og utrolig varme, for det var stekende sol og ingen air condition i bilen. Mor til Ana var overlykkelig for aa se oss saa vi brukte sikkert en time paa kyssing og klemming for vi endelig kom oss inn i leiligheten hennes.
Resten av dagen brukte vi stort sett til aa hilse paa gamle kjente av Ana og ellers litt rusling fram og tilbake i handlegata.
I dag var vi en tur paa stranda og det var planlagt en stor grillfest naa i kveld, men den maatte utsettes fordi det begynte aa regne. Yre er vel heller ordet som passer best, men her er folk livredde for slikt, saa vi maatte holde oss innendors. Og viss vi var saa dristige aa vaage oss ut doren maatte vi ha paraplyer og jakker, skikkelige sko og en hel bag full av mat og drikke og annet som gjorde oss i stand til aa overleve i tilfelle vi ikke skulle komme oss hjem igjen pga de stoooore mengdene vann som saavidt dryppet fra himmelen… Jeg bare lo og spradet rundt i shorts og t-skjorte, for herlighet, det var jo 25 grader, men alle her tror naa at jeg er gal.
Etter en time eller to begynte sola aa skinne igjen, men siden det begynte aa bli sent fant vi ut at vi fikk ta oss en tur til i handlegata, stikke innom stam-kafeen og saa spise middag hjemme, for det kunne jo vaere farlig aa oppholde seg paa stranda under saa risikable forhold. Det kunne jo begynne aa regne igjen! Haha! Men koselig fikk vi det uansett for det strommet paa med naboer som gjerne ville hilse paa, kysse og ta paa haaret til den stakkars nordmannen som hadde forvillet seg saa langt hjemmefra. Naa har heldigvis det vaerste oppstyret lagt seg, og det er igjen relativt rolig i huset her, saa rolig som det blir med en gjeng portugisere og spanjoler som ikke har hort om uttrykk som innestemme.
Ellers er det lite nytt aa berette om livet her nede. I morgen skal vi en tur til Ferrol, en litt storre by, saa kanskje jeg har mer aa fortelle etter det.

Shopping, senterungdom og et stykke sjokoladekake

På fredag fant jeg ut at Lars Eivind allerede hadde flyttet sin vei, uten å si hade til meg. Det var dumt, men skal vi vinkle det positivt så er det hvertfall en mindre jeg trenger å si hade til, og det er meget bra, for jeg hater avskjeder.

Så selv om planen min hadde vært å henge med Lars den dagen, noe som da altså ikke gikk, fikk jeg en topp dag for jeg tok bena fatt og vandret på besøk til Kristine, som jeg ikke hadde sett på evigheter! (Nei, jeg gikk ikke fra Tengesdal. Jeg gikk fra Sauda til Saudasjøen. Langt nok det…)
Vi fikk tatt igjen et år med skravling på en kveld. Siden jeg har bodd i Sandnes dette året og Kristine alltid er opptatt med tusen millioner ting, så har vi ikke hatt muligheten til å henge så mye som ønskelig, men no worries, for vi tok igjen alt det tapte iløpet av bare få timer, kun avbrutt av litt is-spising innimellom.
Og vi fortsatte denne reunions-daten vår på lørdag, da jeg drog meg ut av senga forferdelig tidlig, for å følge Kristine til Stavanger (hun skulle flytte til Bergen, så jeg var hennes støttekontakt som fulgte henne deler av veien). Til tross for at det er Kristine som er den kommende psykologen i forholdet vårt (hvertfall hun som skal studere det nå) så fungerte jeg som det hele dagen, og prøvde å roe ned flyttenervene hennes. Uten stort hell egentlig…
Og er det noen som lurer på hvorfor innom Stavanger først, så har det seg sånn at Kristine skulle på møte med senterungdommen i madlaveien 11(?) før hun forsvant til Hordaland og ble Bergenser på fulltid. Så når vi hadde unnagjort litt hektisk shopping satte vi avsted for å leke politisk interesserte i en time eller to (jeg lekte hvertfall.. Kristine derimot, hun er inni de greiene der). Følte meg absolutt som en nybakt politiker når jeg fikk i oppdrag å lime igjen konvolutter(…) men de hadde sjokoladekake og kaffi der da, så jeg kan egentlig ikke klage. 
Etter at møte var avsluttet vandret vi igjen ned til sentrum, der jeg ikke så veldig lenge etterpå forlot Kristine på bussen til Bergen, med løfte om å snart komme på besøk. Så på søndag om en uke drar jeg avsted for å si hade til både Kristine, Tore, Fredrik og kanskje en haug andre kjekke bergensere, om jeg får fatt i de.