“Strange how hard it rains now”

“It’s hard to listen to a hard hard heart
Beating close to mine
Pounding up against the stone and steel
Walls that I won’t climb
Sometimes a hurt is so deep deep deep
You think that you’re gonna drown
Sometimes all I can do is weep weep weep
With all this rain falling down”          

    Rain – Patty Griffin

Oi! Jeg snubla plutselig over den sangen i dag. Jeg har ikke hørt den siden sist jeg var i Portugal. Da spilte vertsmammen min den om og om igjen i bilen hele veien frem og tilbake til Spania. Hun hadde fått helt dilla, og sang med av fulle lunger, til tross for at hun ikke fatter en dritt engelsk og uttalte alle ordene helt feil. Haha, det hadde en viss underholdningsverdi, det skal jeg innrømme, men etter et par timer var jeg rett og slett bare jævlig lei…
Uansett fikk dette meg til å savne henne. Takk og lov for at det ikke er sååå lenge til jeg reiser ned dit igjen. Gleder meg!

Savn

 

 

Back to school

Som dere sikkert har merket er jeg mye flinkere til å blogge når jeg er i Portugal enn her hjemme i Norge. Men nå er jeg jo tilbake på skolen, klar for lange timer med facebook og kabal, så da har jeg nok litt tid til overs til å få skrevet litt her også.
Det har skjedd mye siden sist. 6. august satte jeg kursen mot mitt kjære hjemland, Norge. Etter uttalige timer ved siden av verdens feteste tysker på et klamt og kjedelig fly ankom jeg Sola flyplass natt til fredag en gang. Flyet var selvfølgelig forsinket, så mamma satt på utsiden og trippet som en tissetrengt tre-åring, så det ble en del klemming og skravling før vi alle endelig klarte å stable oss inn i  bilen: mamma, pappa, Ida og meg.
Reste av ferien ble brukt til daffing og en liten snartur opp til Hanna for å si hei! Det var digg!
Dagen etter jeg kom hjem fra Hamar braket det løs med skolestart. Jeg snubla ut døra med godt mot og nerver i helspenn, klar for å ta bussen ned til byen for så å ta den lille spaserturen opp til skolen. Planen min hørtes veldig fin ut i teorien, og jeg trodde jeg hadde beregna godt med tid, men den gang ei, for bussen kom jo aldri!
Så i full panikk styrta jeg hjem til Rebecca og brølte ut at hun måtte kjøre meg, mens ulike filmer av min brakende ankomst inn i gymsalen for klasseoppropp, for sen den første dagen, spilte om og om igjen i hodet mitt! Nedtur, nedtur, nedtur! Men jeg rakk det med ca 30 sek! Det kan vi alltids leve med!
Ellers er det ikke sykt mye nytt å fortelle fra St. Olav vgs. Livet går sin gang og vi er allerede i gang med lekser og slit. Men tenke seg til, jeg koser meg! Jeg har fått en skikkelig koselig klasse og det er bedre på skolebenken enn på build a bear, hvertfall enn så lenge!

Jeg slenger med et bilde av meg og bestekompisen min, som for tiden tar st. olav med storm! Haha!

Nei og nei og nei og nei!
I morgen reiser jeg hjem igjen til Norge… Jeg gleder meg til det, ingen tvil,
men jeg skulle gjerne vaert her litt lenger.
Ana fortalte meg i dag at det var hun som maatte kjore meg til flyplassen, for Moura ville ikke begynne aa graate! Haha!
Ala derimot, min kjaere russer, hadde ingenting imot aa la taarene stromme, og sentimentale meg, som graater bare jeg ser husbyggingsprogram paa tv, jeg var ikke det minste bedre.
Og etter at vi endelig var ferdig med aa klemme, kysse, love aa skrive brev og planlegge mine besok til Portugal og hennes til Norge, satte eg kursen mot huset til Pati for aa si hade til henne. Der hadde det samla seg en gjeng med folk; Suzanna, Alexandra, Eduardo og flere, og da ble det selvfolgeli enda flere taarer. Herregud, jeg maa gaa aa drikke vann. Tror jeg er dehydrert naa.

 

Kameraet mitt har tatt kvelden, fordi jeg var saa smart aa glemme laderen hjemme i norge, og google svikter meg og viser en stor mangel paa bilder fra Leça da Palmeira, men jeg fant hvertfall 1 bilde av der jeg har tilbrakt dagen min. Enjoy!

Hvor SYKT vanskelig kan det egentlig vaere aa ta metroen?

 

 

 

 

 

 

Det ser jo enkelt og greit ut dette,
men neida…

 

Skulle jo vaert lett som bare det for en verdensvant kvinne fra Tengesdal, men neida, det funker daarlig naar du sovner en stasjon för der du skal av, og plutselig saa er du i en annen by. Oisann! Det var ikke planen nei…
Og hvor smart er det vel ikke aa bestemme seg for aa gaa hjem igjen? Siden det aa hoppe paa metroen tilbake igjen er et klart nederlag, saa tar man selvfolgelig bena fatt, og det som egentlig skulle vaere en kjapp tur paa matbutikken blir en to timers gaatur i stekende sol. Ikke fattet jeg mistanke heller, för jeg hadde passert den samme bygningen syv ganger, da gikk det et lys opp for meg: Woops, jeg gaar visst i sirkel! Smart Linda, smart…

4. august

Shit! Ana og Moura ble saa glad i kjottkakene jeg lagde sist uke, saa i kveld vil de ha meg til aa lage mer norsk mat. Jeg skrudde paa meg smilet og overbeviste meg selv om at bakte poteter er meget, meget norsk!
Maa springe paa butikken for aa handle inn ymse til aa putte oppi, saa er jeg klar!
Hm, hva har jeg ellers aa fortelle, utenom det?
Bruker mine siste dager her i Portugal paa aa daffe paa stranda. Ikke saerlig spennende egentlig, selv om det var litt drama i dag naar det flippa helt for Eduardo. Haha!
Han gikk rundt aa furta for seg selv hele morgenen og bortforklarte det med at det var pga varmen (herlighet, jeg som er en stakkars solbrent nordmann klarte  jo aa holde ut, saa det var ikke en gyldig unnskyldning i mine oyne, men uansett…). Pati klarte selvfolgelig ikke aa holde seg, hun bare maatte plage han litt, og det virket egentlig ikke som om han brydde seg stort, för han plutselig hoppet opp saa sanden sprutet rundt örene paa oss, og marsjerte tilbake til parkeringsplassen. Vi var alle enige om at vi skulle gi han en liten stundt til aa roe seg, saa ville vi pakke sammen og dra tilbake til byen, men naar vi fant han med bilen 10 min senere var han fortsatt ganske varm i toppen og absolutt ikke villig til aa sette seg i samme bil som Pati, saa han satte avsted til fots. Turen tar ca 20 min med bil, saa jeg antar at i denne varmen, med en stor bag paa armen og elendige sandaler, saa gaar han fortsatt rundt der ute.  Lurer paa om humoret har bedret seg… Haha!
Faar haape han er blid igjen til imorgen hvertfall, for da har vi avtalt aa dra ut dit igjen. Egentlig tviler jeg paa det, for han la ut i sikkert to timer i gaar om at naar han forst ble sint da kunne det vare i uke etter uke. Halleluja, dette lover bra!

2. august

FY fasan, jeg er sliten!
Har jobba maaaange timer paa kafeen i dag for det oppstod en bitteliten krise naar vi fikk en tlf om at Philip, som skulle komme paa jobb, var blitt knivstukket. Ja, KNIVSTUKKET! Det er en syk verden vi lever i..!
Det gikk heldigvis bra med han, men han var ikke helt klar for jobb, noe som vel egentlig sier seg selv.

(Mamma, ikke flipp ut naa. Slikt skjer i Norge ogsaa!)

<3

Ana og Moura skal gifte seg!!!
Jeg  vil ikke skryte paa meg aa si at jeg er saerlig romantisk av meg, men akkurat dette syns jeg var utrolig koselig! Jeg og Ana har vaert rundt paa samtlige brudesjapper i hele distriktet for aa titte paa kjoler, blomster, kaker og ringer.
Juhu, dette er DIGG!