Som dere sikkert har merket er jeg mye flinkere til å blogge når jeg er i Portugal enn her hjemme i Norge. Men nå er jeg jo tilbake på skolen, klar for lange timer med facebook og kabal, så da har jeg nok litt tid til overs til å få skrevet litt her også.
Det har skjedd mye siden sist. 6. august satte jeg kursen mot mitt kjære hjemland, Norge. Etter uttalige timer ved siden av verdens feteste tysker på et klamt og kjedelig fly ankom jeg Sola flyplass natt til fredag en gang. Flyet var selvfølgelig forsinket, så mamma satt på utsiden og trippet som en tissetrengt tre-åring, så det ble en del klemming og skravling før vi alle endelig klarte å stable oss inn i bilen: mamma, pappa, Ida og meg.
Reste av ferien ble brukt til daffing og en liten snartur opp til Hanna for å si hei! Det var digg!
Dagen etter jeg kom hjem fra Hamar braket det løs med skolestart. Jeg snubla ut døra med godt mot og nerver i helspenn, klar for å ta bussen ned til byen for så å ta den lille spaserturen opp til skolen. Planen min hørtes veldig fin ut i teorien, og jeg trodde jeg hadde beregna godt med tid, men den gang ei, for bussen kom jo aldri!
Så i full panikk styrta jeg hjem til Rebecca og brølte ut at hun måtte kjøre meg, mens ulike filmer av min brakende ankomst inn i gymsalen for klasseoppropp, for sen den første dagen, spilte om og om igjen i hodet mitt! Nedtur, nedtur, nedtur! Men jeg rakk det med ca 30 sek! Det kan vi alltids leve med!
Ellers er det ikke sykt mye nytt å fortelle fra St. Olav vgs. Livet går sin gang og vi er allerede i gang med lekser og slit. Men tenke seg til, jeg koser meg! Jeg har fått en skikkelig koselig klasse og det er bedre på skolebenken enn på build a bear, hvertfall enn så lenge!
Jeg slenger med et bilde av meg og bestekompisen min, som for tiden tar st. olav med storm! Haha!
Kategorier: Bilder · Norge · Portugal · Skole
Jeg beklager det tar litt tid mellom hver gang jeg blogger, men til mitt forsvar må jeg si at jeg har brukt de siste dagene på å komme over en rekke meget traumatiske opplevelser og har derfor ikke hatt tid eller energi til å oppdatere dere her.
Det hele startet natt til tirsdag. Jeg var skikkelig, skikkelig høy på kaffi så det var helt nyttesløst å prøve å sove. Så jeg spant rundt i leiligheten, ommøblerte, tok oppvasken, vaska klær, skrubba dusjen og spilte yatzy med meg selv (og bare for å gjøre det klart: å ommøblere på en fot er ikke for nybegynnere). Etter jeg hadde holdt på med dette i noen timer klarte jeg endelig å sovne. Da var kl ca 5. Tre timer senere rulla jeg ut av senga i skrekk for telefonen som plutselig hadde begynt å vibrere under puta. Det i seg selv hadde vært en dårlig nok start på dagen, men det ender ikke der. Jeg kom meg noe motvillig ut i dusjen og inn i en kjole, tights og joggesko før jeg oppdaga at jeg måtte skynde meg nå viss jeg skulle rekke bussen. Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å kikke ut av vinduet for å sjekke hvordan været var før jeg kledde på meg. Så i det jeg humpa ut dørene på krykkene havna jeg rett i en liten haug med snø. Jeg var allerede sent ute, så jeg kunne ikke gå tilbake å skifte, så jeg vassa meg gjennom snøen i mitt meget praktiske vinterantrekk… Men jeg skulle ikke ha bekymra meg for om jeg kom til å rekke bussen. For å si det sånn: hadde jeg komt en time for sent hadde det også gått greit. Det var kaos i trafikken, så det var kun et lite antall busser som faktisk kom seg frem dit de skulle. Hva er det med kombinasjonen nordmenn+bil+snø s0m er så fryktelig vanskelig? Vi bor lang, langt nord og snø er ikke akkurat ukjent for oss. Hvorfor har vi da ikke lært å kjøre når det snør?
Etter en lang, kald ventetid på bussen frå Lura til Sandnes, og det hele om igjen når jeg skulle ta bussen videre fra Sandnes til Ganddal, kom jeg endelig fram. Jeg hadde en legetime hos min kjære lege for å sjekke hvordan det stod til med mitt mongo kne. Det var ikke mye nyttig som kom ut av det, så min store innsats for å komme meg dit var så absolutt ikke verdt det. Legen kunne ikke gjøre stort, for det var for fullt av blod og gørr, men bare for syns skyld, eller rett og slett for å gjøre dagen min litt verre enn den allerede var så torturerte han meg i sikkert ti min med å knekke og brekke og klemme og trykke på mitt stakkars, allerede svært mishandla kne, bare for å så si ”det er umulig å gjøre noe nå, ikke belast foten og kom heller tilbake om to uker”. Årrh. Jeg er drittlei krykker allerede. Dessuten skal jeg begynne på jobb på onsdag, så da er det ikke snakk om å bruke de. Jeg får heller se ut som en halt hemmis.
Men nå er det tid for mat, så jeg får heller fortelle resten senere. Snakkast!
Slenger med et bilde av meg, drømmemannen min og mine desidert beste krykker. Hvor har dere blitt av?
Kategorier: Bilder · Norge
