Jeg har fått jobb! Nå kommer antall timer med The O.C. til å minke betraktelig, for jeg nærmer meg faktisk noe som kan minne om et normalt liv igjen. Det føles deilig!
Nordmenn, biler og snø
februar 19, 2009 · 2 Kommentarer
Jeg beklager det tar litt tid mellom hver gang jeg blogger, men til mitt forsvar må jeg si at jeg har brukt de siste dagene på å komme over en rekke meget traumatiske opplevelser og har derfor ikke hatt tid eller energi til å oppdatere dere her.
Det hele startet natt til tirsdag. Jeg var skikkelig, skikkelig høy på kaffi så det var helt nyttesløst å prøve å sove. Så jeg spant rundt i leiligheten, ommøblerte, tok oppvasken, vaska klær, skrubba dusjen og spilte yatzy med meg selv (og bare for å gjøre det klart: å ommøblere på en fot er ikke for nybegynnere). Etter jeg hadde holdt på med dette i noen timer klarte jeg endelig å sovne. Da var kl ca 5. Tre timer senere rulla jeg ut av senga i skrekk for telefonen som plutselig hadde begynt å vibrere under puta. Det i seg selv hadde vært en dårlig nok start på dagen, men det ender ikke der. Jeg kom meg noe motvillig ut i dusjen og inn i en kjole, tights og joggesko før jeg oppdaga at jeg måtte skynde meg nå viss jeg skulle rekke bussen. Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å kikke ut av vinduet for å sjekke hvordan været var før jeg kledde på meg. Så i det jeg humpa ut dørene på krykkene havna jeg rett i en liten haug med snø. Jeg var allerede sent ute, så jeg kunne ikke gå tilbake å skifte, så jeg vassa meg gjennom snøen i mitt meget praktiske vinterantrekk… Men jeg skulle ikke ha bekymra meg for om jeg kom til å rekke bussen. For å si det sånn: hadde jeg komt en time for sent hadde det også gått greit. Det var kaos i trafikken, så det var kun et lite antall busser som faktisk kom seg frem dit de skulle. Hva er det med kombinasjonen nordmenn+bil+snø s0m er så fryktelig vanskelig? Vi bor lang, langt nord og snø er ikke akkurat ukjent for oss. Hvorfor har vi da ikke lært å kjøre når det snør?
Etter en lang, kald ventetid på bussen frå Lura til Sandnes, og det hele om igjen når jeg skulle ta bussen videre fra Sandnes til Ganddal, kom jeg endelig fram. Jeg hadde en legetime hos min kjære lege for å sjekke hvordan det stod til med mitt mongo kne. Det var ikke mye nyttig som kom ut av det, så min store innsats for å komme meg dit var så absolutt ikke verdt det. Legen kunne ikke gjøre stort, for det var for fullt av blod og gørr, men bare for syns skyld, eller rett og slett for å gjøre dagen min litt verre enn den allerede var så torturerte han meg i sikkert ti min med å knekke og brekke og klemme og trykke på mitt stakkars, allerede svært mishandla kne, bare for å så si ”det er umulig å gjøre noe nå, ikke belast foten og kom heller tilbake om to uker”. Årrh. Jeg er drittlei krykker allerede. Dessuten skal jeg begynne på jobb på onsdag, så da er det ikke snakk om å bruke de. Jeg får heller se ut som en halt hemmis.
Men nå er det tid for mat, så jeg får heller fortelle resten senere. Snakkast!
Slenger med et bilde av meg, drømmemannen min og mine desidert beste krykker. Hvor har dere blitt av?
